privatpraktiserende fysioterapeuter (sykegymnaster) har i mer enn 100 år drevet virksomhet i Norge.

Frem til 1984 var disse utøvere av et liberalt yrke eller selvstendig næringsdrivende i dette ordets hele og fulle betydning.

I 1982/83 ble det i stortinget utarbeidet endringer i lovgivningen, som førte til kommunehelselovens ikrafttreden 01.04 - 1984. Ansvaret for helsetjenestens 1.

linje ble lagt til kommunene og omfatter følgende tiltak:

 

  1. Fremme helse og forebyggelse av sykdom, skade eller lyte.
  2. Tiltak med dette for øye organiseres som:
    • Miljørettet helsevern
    • Helsestasjonsvirksomhet
    • Helsetjeneste i skoler
    • Opplysningsvirksomhet
    • Helsetjeneste for innsatte under fengselsvesenet
  3. Diagnose og behandling av sykdom, skade eller lyte
  4. Medisinsk habilitering og rehabilitering
  5. Pleie og omsorg

For å løse de oppgavene som er nevnt foran, skal kommunen sørge for disse deltjenestene:

  • Allmennlegetjeneste
  • Fysioterapitjeneste
  • Sykepleie (helsesøstre, hjemmesykepleie)
  • Jordmortjeneste
  • Sykehjem eller boform for heldøgns omsorg og pleie
  • Medisinsk nødmeldetjeneste

I samme lov er det gitt retningslinjer for hvordan kommunene skal planlegge og organisere sin helsetjeneste, blant annet kan dette gjøres ved å inngå avtaler med privatpraktiserende helsepersonell, deriblant privatpraktiserende fysioterapeuter. I den forbindelse ble det mellom Norske Fysioterapeuters Forbund (NFF) og Kommunenes Sentralforbund (KS), forhandlet om en overenskomst som skulle legge retningslinjene for det samarbeidet kommuner og privatpraktiserende fysioterapeuter skulle inngå. Det er denne overenskomsten, og de lover som ligger til grunn for denne som kalles avtalepolitikken.

Fysioterapeuter splittes

I tiden før kommunehelselovens ikrafttreden skjønte privatpraktiserende fysioterapeuter at de forhandlingene som ble ført mellom NFF og KS hadde et innhold og retning som på en negativ måte ville gripe avgjørende inn i den enkelte fysioterapeuts arbeids-, drifts- og inntektsforhold. Privatpraktiserende fysioterapeuter forsøkte ved flere anledninger å få opplysninger om det eksakte innholdet av forhandlingene mellom NFF og KS, men sekretariat og sentralstyre i dette forbundet var ikke villige til å gi noen informasjon i det hele tatt om det eksakte forløpet av forhandlingene. Innholdet av “overenskomsten” ble hemmeligholdt inntil overenskomsten med KS var underskrevet med bindende virkning. Det var en stor organisatorisk feil at overenskomstens innhold ikke var kjent blant privatpraktiserende fysioterapeuter under forhandlingene, og at det ikke ble avholdt uravstemning innen overenskomsten ble underskrevet.

I denne perioden ble det avholdt flere større møter, fortrinnsvis i Drammen og Oslo som samlet et stort antall privatpraktiserende fysioterapeuter. Det var betydelig mistillit til den måten NFF håndterte situasjonen på, og mange mistet helt tilliten til forbundet. En bølge av utmeldinger ble resultatet, og Privatpraktiserende Fysioterapeuters Forening ble stiftet 11.12.1983 i Drammen. Den første formannen i PFF var John M. Guttormsen fra Drammen. Hensikten med det nye forbundet var å bygge opp en alternativ organisasjon til NFF, hvis intensjon på sikt var å organisere et flertall av privatpraktiserende fysioterapeuter, slik at forhandlingsretten ble fjernet fra NFF. Midt i 1980-årene talte PFF nærmere 1000 medlemmer, og var ikke langt fra dette målet. Overenskomsten som ble inngått mellom NFF og KS ble begynnelsen til slutten på privat fysioterapipraksis som en fri næring.

 

PFF’s historie

Splittelsen i Norske Fysioterapeuters Forbund i forbindelse med innføringen av avtalepolitikken i 1983/84, førte til at PFF ble stiftet 11.12.83. En periode etter dette, var omtrent 30 % av privatpraktiserende fysioterapeuter medlem av PFF. I 1985 ble advokat Kjell Markussen ansatt i PFF som generalsekretær. Dette fordi arbeidspresset på formann og styre var så stort, at man slett og rett ikke hadde nok timer i døgnet til å rekke over alle oppgavene. Samtidig overtok Markussens kontor sekretariatsfunksjonen.

Sentrale mål for PFF var:

  1. Å være en alternativ forening til NFF for privatpraktiserende fysioterapeuter.
  2. Å påvirke myndighetene til å legge best mulig til rette for privat praksis.
  3. Å påvirke NFF til å ta bedre hensyn til privatpraktiserende fysioterapeuter.
  4. Å påvirke PFG til å jobbe for at privatpraktiserende skulle få bedre styring med “egne” saker innen NFF.

Ved flere anledninger ble det arrangert møter mellom PFF og NFF / PFG for å bedre betingelsene for privatpraktiserende fysioterapeuter, hvilket ble satt som en betingelse for at privatpraktiserende fysioterapeuter som hadde meldt seg ut av NFF, skulle kunne “komme tilbake” til denne foreningen. Det var ingen av disse møtene som førte til konkrete resultater, som PFF kunne akseptere som en grunn til å anbefale sine medlemmer å gå tilbake til NFF. Siste forsøk på sammenslåing ble gjort i 2000 / 01, og utviklingen for privatpraktiserende fysioterapeuter innen NFF har ikke gitt noen grunn til at det er realistisk å jobbe for en “gjenforening” mellom PFF og NFF siden.

 

Gjennom 80- og begynnelsen av 90-årene ble det jobbet iherdig for privatpraktiserende fysioterapeuter rundt om i landet, og John Guttormsen ytet en innsats ingen trodde skulle være mulig. Styrets store arbeidsmengde bevirket at kontrollen og styringen med generalsekretær og sekretariatets utgifter ikke ble prioritert synderlig høyt, og på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90 årene begynte likviditeten å bli dårlig. Kritiske røster begynte å gjøre seg gjeldende med krav om en gjennomgang av foreningens økonomi og advokat Markussens engasjement i forbundet. I 1992 ble det klart, at forbundet hadde en betydelig gjeld til flere banker pga. overtrukne bankkonti, som Markussen hadde fullmakt til å disponere. Det ble fort på det rene at foreningen ikke kunne innfri disse økonomiske forpliktelsene, og eneste utvei ble en konkurs i 1992. Etter dette var foreningens framtid ganske usikker, og medlemstallet sank drastisk. En gruppe fysioterapeuter i Oslo ledet av Trond Dalaker besluttet etter kort tid å føre foreningen videre under navnet Privatpraktiserende Fysioterapeuters Forbund. Medlemstallet var nå ca 70, men etter 2-3 år var det ca. 200. I 1997 ønsket Trond Dalaker, som også var formann i lokalforeningen i Oslo å få avløsning. På årsmøtet som dette året ble avholdt på Dr. Holms Hotel, Geilo ble ny formann Henning Jensen, Moss - også medlem av PFF siden stiftelsen. Foreningen har de siste årene opplevd en svært positiv utvikling i medlemstallet, som nå er over 520, og antas å forsterkes i tiden fremover.

Tilbakegang for en fri næring

“Overenskomsten” som er en avtale inngått mellom Norske Fysioterapeuters Forbund og Kommunenes Sentralforbund (KS) har for reforhandlingene i 1986 og 1998 redusert privatpraktiserende fysioterapeuters styring over egen bedrift og inntektspotensiale. Hermed var viktige bedriftsøkonomiske prinsipper og markedsmekanismer blitt satt ut av kraft, og helsepersonell med kommunale driftsavtaler har nå i realiteten mindre innflytelse på sin egen arbeidssituasjon enn lønnstakere i kommunehelsetjenesten. De har også et langt dårligere vern mot inntektstap som følge av kommunale disposisjoner enn det som er tilfellet for en ansatt. Det er forstemmende at denne utviklingen har vært fasilitert av et fagforbund for fysioterapeuter, og at så mange privatpraktiserende fysioterapeuter fortsatt står bak og støtter denne utviklingen. Ved reforhandlingen i 2000 som kom i stand på initiativ av NFF, antakelig etter påtrykk fra egne medlemmer og PFF, ble en del av de rettighetene som tidligere var gått tapt, vunnet tilbake. Av viktige endringer skal nevnes: Rett til utvidelse av driftstilskudd for deltidsavtaler, bortfall av kommunenes rett til tilpliktning, , rett til inntak av vikar ved fravær, vikariat under 12 mdr. skal ikke utlyses, ledig hjemmel skal utlyses ved samme institutt, endring av beregningsgrunnlaget for goodwill slik at egenandelen er inkludert, og at tidspunkt for ferie kan velges mer fritt.

Det er stadig betydelige begrensninger for privatpraktiserende fysioterapeuter med kommunale avtaler, men likevel velger mange fysioterapeuter å etablere egen praksis. Det å kunne jobbe i egen virksomhet gir disse så stor en motivasjon og arbeidsglede, at de på tross av ovenstående negative momenter, velger å etablere seg eller å fortsette som privatpraktiserende. Det er disse fysioterapeuters rettigheter og rammevilkår Privatpraktiserende Fysioterapeuters Forbund utrettelig arbeider for - slik at det også i fremtiden skal være mulig å ha en egen arbeidsplass man med glede går til hver dag - år etter år - uten å miste “gnisten” til å gjøre en innsats for sine medmennesker med forskjellige helseplager og handikap, slik at også disse kan glede seg over hver ny dag i livet.

Smertegrensen er imidlertid nå nådd når det gjelder vilkårene for å etablere egen praksis. Skal denne etableres i kommunal avtaleregi er den nå så hemmet og prisgitt kommunens styringsmulighet at fysioterapeuten vil ha problemer med å kunne legge en langsiktig strategi for sin virksomhet. Med den styringsrett kommunen nå har når det gjelder lokalisering av ledige avtalehjemler, inndragning med forkjøpsrett og å regulere inntjeningsevnen via takstforhandlingene med NFF som er bindende for et stort antall privatpraktiserende, er vi nå helt i “lomma” på kommuneadministrasjonen. Ved permisjoner til videreutdanning og annen faglig oppdatering nektes fysioterapeuter vikar i enkelte kommuner, og dette er helt uholdbart med henblikk på opprettholdelse av en kvalitetsmessig tilfredsstillende tjeneste.

PFF ser det som sin hovedoppgave å motvirke den utviklingen NFF og KS er eksponenter for. Den viktigste oppgaven er først å verve så mange medlemmer at NFF mister forhandlingsretten, dernest, som en sterk og sammensveiset organisasjon å ta opp kampen med KS, i utarbeidelsen av nye vilkår for privatpraktiserende fysioterapeuter, evt. å ikke ha noen sentral avtale, slik at lokale forhandlinger kan få den plass de bør ha, å tilpasse de lokale forhold i samarbeidet mellom den private praksisen og kommunen. Som det er nå, blir fysioterapeuten regelrett møtt med et diktat fra kommunen, og har ingen beslutningsfrihet over sin egen virksomhet.

                             Annonser