Rammeavtalen ASA 4313 reforhandles den 24. og 25. oktober. PFF har på grunnlag av innspill fra medlemmene fremmet en del krav til endringer av innholdet i avtalen. Hovedkravet er at det innføres endringer som sikrer klinikkene større økonomisk forutsigbarhet ved ledighet i driftshjemler, slik at det kan gjøres langsiktige avtaler og investeringer med en lang tidshorisont. Andre viktige krav er at driftshjemler mindre enn 50 % oppjusteres til minimum 50 % og at det innføres prioriteringskrav ved inntak av nye pasienter med et system for tilbakemelding til kommunen om avvik når ikke kravet til maksimal ventetid kan innfris. PFF’s hovedkrav er omtalt nedenfor, ellers kan du lese hele kravdokumentet til PFF her.
Økonomisk forutsigbarhet og reduksjon av risiko
Det er både i kommunenes og fysioterapeutenes interesse at klinikkene er solide og har et langsiktig driftsgrunnlag. Klinikkene (gruppepraksisene) må, for å holde utgiftene på et akseptabelt nivå, inngå langsiktige leiekontrakter for lokaler, og som regel også leasingavtaler for utstyr og inventar. Samtidig må den enkelte deltaker ofte bruke av oppsparte midler eller ta opp personlige lån med pant i egen bolig i forbindelse med etablering eller større investeringer i klinikken. Det er derfor viktig at antall medeiere holdes konstant, og at ikke det reduseres ved ledighet i den enkelte medeiers avtalehjemmel.
Dagens bestemmelser i punkt 7 i ASA 4313 sikrer i liten grad dette. Det er ikke satt betingelser for at tiltredende fysioterapeut skal delta i gruppepraksisens etablerte forpliktelser. Ofte nekter tiltredende fysioterapeut å inngå i de forpliktelsene som er nødvendige for å drive en klinikk. Dermed reduseres antall ansvarlige medeiere, og de økonomiske forpliktelsene som er etablert fordeles på et mindre antall utøvere. Tiltredende fysioterapeut får da en tilknytning som leietaker med forholdsvis kort oppsigelsestid. Dermed blir det ingen langsiktig stabilitet for klinikken, og risikoen for tap øker for de gjenværende eiere. En konsekvens av dette vil også i mange tilfeller være at fratredende fysioterapeut må fortsette som medeier av en klinikk selv om han er pensjonert, flyttet til en annen del av landet eller blitt arbeidsufør. En slik risiko vil naturligvis virke svært dempende på fysioterapeuters motivasjon til å «investere» i sin egen arbeidsplass for å holde den oppdatert.
Det er helt nødvendig at dette reguleres i rammeavtalen for å sikre forutsigbarhet for fysioterapeutene som inngår driftsavtaler, og for at kommunen skal ha et stabilt og kvalitetsmessig godt tilbud til innbyggerne i fremtiden.
PFF krever derfor at det i punkt 7 i ASA 4313 inntas en bestemmelse ved virksomhets-ovedragelse som sikrer stabiliteten og langsiktigheten for klinikkene, spesielt der disse er organisert som gruppevirksomheter/arbeidsfellesskap/selskap. En tilsvarende bestemmelse finnes i legenes rammeavtale.
PFF krever derfor følgende endring av 2. avsnitt i punkt 7.1:
«Ved tildeling av avtalehjemmelen til ny fysioterapeut, kan fratredende fysioterapeut samtidig kreve overdragelse av fysioterapivirksomheten knyttet til driftsavtalen. Til dette regnes inventar, utstyr, leieavtale og evt. samarbeidsavtale.»
Det er viktig at dette presiseres, slik at det også kan inntas i utlysningsteksten. Dette vil sende et signal til potensielle søkere på hjemmelen om at det man søker på er en plass i et etablert arbeidsfellesskap/gruppevirksomhet der det er forpliktelser, og ikke bare en driftshjemmel som tiltredende fysioterapeut kan flytte rundt på i kommunen nesten etter eget forgodtbefinnende. I mange tilfeller søker fysioterapeuter på avtalehjemler med en slik agenda. Dersom en søker ikke er interessert i å inngå i arbeidsfellesskap der en hjemmel blir utlyst, er det jo en frivillig sak om man vil søke på denne ledige hjemmelen eller ikke, eventuelt vente til det blir utlyst en ny hjemmel ved et annet praksissted, eller uten tilknytning til et bestemt praksissted
Dersom det ikke sikres en slik langsiktig risikobegrensning vil et stigende antall driftshjemler bli tilknyttet tverrfaglige sentre, kiropraktorklinikker, treningssentre og liknende med markedsføring og profiler som ikke er ideelle for fysioterapeuter med driftsavtaler. Dette vil også være skadelig for det fysioterapifaglige miljøet og fagets autonomi.
Pålegg til kommunene om oppjustering av hjemler mindre enn 50 %
Ved innføringen av ordningen med driftsavtaler i 183-84 var det en forutsetning at driftsavtaler skulle tilsvare levert tjenestevolum med et tak på 36 timer i uken i 45 uker i året. Det er fortsatt en forutsetning at det bare skal utlyses deltidshjemler dersom det ikke er behov for en hel hjemmel.
Mange fysioterapeuter som i dag har deltidshjemler, har blitt tildelt sin hjemmel på grunnlag av utlysning av ledig hjemmel på ned til 20 % av full hjemmel. Det er bare et fåtall som selv har ønsket en deltidshjemmel, eller selv har medvirket til oppdeling av en større hjemmel de i utgangspunktet hadde.
Etter omleggingen av finansieringen i 2009 da en større del av betalingen ble overført fra stykkpris til driftstilskuddet, sliter mange med deltidshjemler økonomisk. PFF krever derfor at kommunene får en plikt til å oppjustere deltidshjemler mindre enn 50 % til minimum denne størrelsen. Det er en del kommuner som på eget initiativ har gjort dette og til og med oppjustert til opptil 100 % for de med praksisvolum på dette.
Prioritering og melding av avvik
Kapasitetsmangel medfører at en del pasientkategorier i realiteten ikke kan regne med å få noe behandlingstilbud innen tjenesten, mens ventetiden for behandling av de som er høyst prioriterte er så lang at det fører til lengere sykmeldinger og dermed genererer økte utgifter for staten. Valget for fysioterapeutene står da mellom å prioritere frem de med de mest akutte behovene, med den omkostningen at de som vurderes med prioritet 2 og 3 får lengre ventetider eller ikke får noe behandlingstilbud i offentlig regi. Ofte må fysioterapeuter med avtale (for å oppfylle forsvarlighetskravet i helsepersonelloven) anbefale pasienter å søke behandling hos «helprivate» utøvere.
PFF foreslår som et element i kapasitetsvurderingen at kommunene pålegges å føre statistikk over oppfyllelsen av tjenestens tilgjengelighet for befolkningen. Dette ved at det registreres avvik meldt inn av både ansatte og avtalebaserte praksiser i forhold til en prioriteringsnøkkel som fastsettes av en arbeidsgruppe. Dette vil gi et bedre bilde av kapasiteten enn de dataene som i dag samles inn av kommunene via nåværende «Vedlegg 2» til rammeavtalen.
